Det begynte i min egen familie
Når bestemoren til kona mi ringte, dro kona mi for å se hvordan hun hadde det og hjelpe med det som trengtes.
Det var naturligvis moren hennes som hadde hovedansvaret for omsorgen. Hun bar den tyngste delen av hverdagen, og jeg så det på nært hold.
Kona mi hjalp fordi hun ønsket å gjøre det hun kunne som barnebarn.
«Hun har gjort så mye for meg. Nå vil jeg gjøre det jeg kan for henne.»
«Jeg vil hjelpe med den tiden jeg har, og innenfor det jeg klarer.»
Jeg tror det var en helt naturlig følelse.
Når vennlighet og ansvarsfølelse langsomt blir en byrde
Samtidig virket det av og til som om hun presset seg selv for hardt nettopp fordi vennligheten og ansvarsfølelsen var så sterk.
Å ta telefonen når den ringer. Å dra av gårde når det trengs noe. Å ha situasjonen i tankene hele tiden.
De små tingene hoper seg opp, og uten at man merker det, blir tiden i beredskap stadig lengre.
Likevel kan det være vanskelig å kalle byrden «tung». Man vil ikke fremheve den for mye overfor familien. Fordi man selv velger å hjelpe, er det lett å ende med å bære alt alene.
Ikke å fremheve seg selv, men bare dele naturlig
Én følelse ble særlig værende hos meg: «Jeg vil ikke med vilje fremheve alt jeg har gjort.»
Men informasjon som «Slik er situasjonen nå» eller «Dette har jeg allerede tatt meg av» bør kunne flyte naturlig i familien.
Det handler mindre om å få ros og mer om tryggheten i at alle forstår situasjonen.
Også i familien vår sto moren hennes for den sentrale omsorgen, mens hver nærstående hjalp slik de kunne. Likevel var det overraskende vanskelig å dele hvem som hadde gjort hva, og hvordan situasjonen var akkurat nå.
«Hvordan gikk det med medisinen?» «Hvordan hadde hun det i dag?» «Når er neste avtale?»
De samme spørsmålene kom igjen og igjen.
Derfor tenkte jeg at en mer naturlig og enklere måte å dele på kanskje kunne lette tankene litt for dem som tar vare på en nærstående.
Jeg ønsket også å lage et sted for følelsene
Noen gjør sitt aller beste for en nærstående samtidig som de bærer mye alene.
I slike øyeblikk kan et sted der man setter ord på følelsene eller ber mennesker i en lignende situasjon om råd, gi litt lettelse.
Derfor ønsket jeg også å lage et samtalerom i appen.
Flere øyeblikk der det kjennes litt lettere
Hver familie opplever omsorg for en nærstående forskjellig. Jeg tror ikke denne appen kan hjelpe alle på nøyaktig samme måte.
Likevel fortsetter jeg å utvikle Carez i håp om flere øyeblikk der en som kjenner byrde eller bekymring, kan tenke: «Det er litt lettere» eller «Jeg føler meg litt tryggere».
Carez er ikke en app som skal gjøre omsorgen perfekt.
Carez er ikke en app som skal gjøre omsorgen perfekt.
Jeg håper bare at små beskjeder som «Jeg har ordnet det», «Jeg har sett det» eller «Takk» kan lette byrden litt for dem som tar vare på en nærstående.
